Slik så «Hauja» ut i min barndom, og under her kommer noen minner fra 50 og 60 årene.

Gården eies og drives i dag av Atle Pallin, men i min barndom på 50 og 60 tallet var det Einar Snøfugl som eide gården.

Einar var en stor og røslig kar som drev gårde på deltid. Ved siden av gårdsdriften var han ansatt i Piene mølla som de fleste mannfolka på Ilhaugen på den tiden.

I Hauja bodde også Anders som var far til Einar, og Magnhild som var søstra. Tidvis bodde også Einars bror John hjemme. Han jobbet også i mølla, men hadde familie i Folldal og pendlet dit i helgene. Johan som også var bror av Einar bodde også hjemme i den tiden jeg skriver om her. Johan var skogsarbeider, og bodde sine siste år hos Selli på Buvik kaffe.

Anders husker jeg godt. Han satt ofte på en benk utenfor stuevinduet, og røkte på krokpipa si.  De fleste fra Buvikåsen og Åsbygda som skulle på «Fillialen» (butikken på Ilhaugen)  for å handle, stoppet i Hauja og slo av en prat med Anders.

Anders hadde også jobbet i mølla, men var pensjonert, og som pensjonist hadde han oppsynet med Nydammen, som skaffet vannkraft til drift av mølla. Anders kontrollerte også at ingen fisket i dammen uten fiskekort. Mølla drev den gang med kultivering av dammen. De hadde skaffet regnbueørret som svømte rundt i en liten dam, og de foret dem med avfallsmel. Når de var 4-5 kilo tunge ble de sluppet ut i Nydammen, men disse fiskene det ingen på Ilhaugen som ville spise. De var veldig ”løse i kjøttet” og smakte ikke godt.

Anders kontrollerte fiskekortene, men vi guttene på Ilhaugen orket ikke gå ned til mølla for å få fiskekort, det ble for langt. Vi lurte oss utover til dammen for å fiske uten kort, men vi fikk sjelden fisket lenge før vi så eller hørte at Anders komme. Han hadde en egen evne til å vite når vi var der, og rapporterte til kontoret i mølla hvem som hadde fisket ulovlig. Neste gang vi kom for å få fiskekort fikk vi en liten reprimande for ulovlig fiske, og måtte love å ikke gjøre det flere ganger. Vi betalte ikke for kortene. Alle som hadde en eller annen tilknytning til mølla fikk kort, men det var ikke tillatt å fiske uten.

Magnhild var den i Hauja som hadde ansvaret for fjøsstell og melking. De hadde 6-7 kyr og et par hester. Vi var ofte med Magnhild i fjøset, og ikke minst var vi med når kyrne ble flyttet ut til Nausetra. Det var setra som tilhørte de i Hauja. Den ligger mellom Setervannet og Djupsjøen. Atle Pallin har hytte i Nausetra nå.

På setervollen og i skogen rundt Nausetra gikk kyrne hele sommeren, og Magnhild kjørte hest dit hver morgen og kveld for å melke. Vi guttene var ofte med på ettermiddagene når hun kjørte utover. Vi fikk sitte på hestevogna på flatene, men i de bratte bakkene opp mot setra, der måtte vi stå av og gå, det ble for tungt for hesten å dra på 4-5 gutter.

Vi hjalp Magnhild å få kyrne inn i seterfjøset, og mens hun melket dro vi ut på oppdagelsesferd. Rundt Nausetra hekket det mange fugler som vi ikke fant på Ilhaugen, og den gang var det ikke ulovlig å samle egg. Vi hadde derfor store eggsamlinger. Jeg mener jeg hadde flere enn 50 forskjellige fugleegg. Det var konkurranse mellom oss guttene i Buvika om hvem som hadde flest arter. Rundt Nausetra ruget det storfugl som røy og orrhøne, og var vi heldige kunne vi finne rugde og forskjellige rovfugler.

Røyskatt og mink kunne vi også få se i muren under seterbua om vi hadde tålmod til å sitte i ro lenge nok. Disse hadde tilhold i steinmuren som var brukt som fundament for setra.

Nedenfor setervollen hadde Einar demt opp en liten dam som ble tilført vann fra bekken som rant forbi setra. I den dammen og bekken var det ikke noe fisk. Vi guttene fikk derfor i oppgave å fange fisk i bekken som rant ut fra Djupsjøen og Nydammen, og slippe den ut i Nauseter dammen.

Vi laget oss håver av fluenetting, og smidde oss lange staver av rogn. Fluenetting var noe alle husstander i Buvika hadde. Det var finmasket grønn netting som ble festet på en rammer og satte i vinduene når de luftet. Dette hadde som hensikt å holde fluer og andre innsekter ute. Insekter og spesielt fluer var det mange av på Ilhaugen.

Årsaken til innsektmylderet var selvfølgelig at det var 6 gårder på Ilhaugen, og de fleste husstandene hadde egne griser og høner, og alle dyrene på gårdene gikk ute om sommeren slik at det var en herlig eim av fjøs og det var dyremøkk over alt. Insektene hadde derfor en fri tilgang på føde.

Men tilbake til fanging av fisk. Demningene på både Djupsjøen og Nydammen var ikke helt tette, og i vårløsinga rant det mye vann over demningene. Mye fisk rømte derfor ut av dammene og ble stående i bekkene nedenfor demningene. Det var disse fiskene vi skulle fange, og det ble vi gangske gode til.

Vi oppdaget fort at fisken i bekkene gjemte seg under og bak store steiner. En av oss plasserte derfor forsiktig håven på siden av steinene, mens den andre brukte staven av rogn og stakk under steinen fra den andre siden. Fisken ble dermed skremt av staven og svømte ut fra steinen og rett i håven. Den som holdt håven måtte være rask og ta opp håven med det samme fisken svømte inn, for eller så bråsnudde fisken og svømte ut igjen.

Når fiskene var fanget ble de sluppet i et melkespann med vann som vi bar med oss, og når vi ble leie av fiskefangsten bar vi spannet tilbake til Hauja, og slapp fiskene ut i et kar som Einar hadde stående utenfor fjørveggen. På ettermiddagen når Magnhild dro til Nausetra for å melke, ble fiskene tatt over i melkespann og fraktet til Nauseterdammen.

Hauja var på flere måter et spennende leke og treffsted oss guttene på Ilhaugen. Om sommeren kom det mange feriegjester dit, og de fleste var barn i vår egen alder.

Svein og Olav som var jevngamle med oss kom fra Steinkjer og var ofte på Ilhaugen hele sommeren. En sommer kom det 2 jenter fra Bergen, og da ble idyllen i guttegjengen brutt. De jentene som bodde på Ilhaugen var en del av gjengen, men når det dukket opp 2 søte Bergensjenter ble det fort sjalusi og konkurranse om hvem som skulle være kjærester med hjem.  Dette var nok ganske troskyldig, og når jentene reiste hjem igjen på høsten, ble harmonien i guttegjengen gjenopprettet, og vi fortsatte leken og utforskningen av nærområdet.

Vi hjalp ofte Einar med forskjellig jobber. Midt på sommeren ble gresset slått og vi hadde jobben med å henge gresset opp i hersene. Dette var et tungt og kjedelig arbeid, men vi sto på til jobben var fullført, for vi gledet oss til høyet skulle kjøres inn på låven.

Høykjøring var spennende og morsomt. Dette foregikk selvfølgelig med hest. Først ble høyet lesset på høyvogna så ble det kjørt inn på låven og losset av. Det var da det morsomme begynte. For å få inn mest mulig høy, måtte høyet trampes. Det var da vi fikk kombinere lek og arbeid.  På de fleste gårdene fikk barna leke fritt på låven når høyet ble kjørt inn.  Mange barn og mye lek førte til at høyet ble pakket (komprimert) godt sammen og det ble plass til mer høy.

Vi fikk leke i høyet i flere uker, ja ofte hele høsten. Vi hoppet fra låvebrua og gjorde salto. Vi laget også ganger og huler i høyet og lekte gjemsel. Det kunne nok være både 15 og 20 barn på låven i Hauja, og aldri kan jeg huske at vi ble jaget bort.

Det var bare 2 regler vi måtte følges. Vi måtte ikke ha noe i lommene, så kniver som vi ofte gikk med, måtte legges igjen ute. Det var selvfølgelig heller ikke tillatt å bruke fyrstikker. Ting vi hadde i lommene kunne vi miste i høyet med den følge at kyrne spiste det, ble syke og måtte avlives. Bruk av fyrstikker ville nok satt fyr på hele låven med den følge at både vi og kyrne brant inne.

På veien ved Hauja var det skottlyllkasting på søndagene. Da møttes mannfolka på Ilhaugen til vennskapelig konkurranse, og det hendte mange ganger at det kom folk både Buvikåsen og nede fra Buvika får å konkurrere.

Det var på jordene ved Hauja jeg gikk mitt første langrenn. Arrangør var Buvik IL, og rennleder tror jeg var Asbjørn Bøkseth.  Løypene ble gått opp med langrennsski som var mange centimeter smalere enn de treskiene jeg gikk på, løypa gikk fra Ilhaugen, ned mot Gråtdalen og opp forbi Trøa. Videre oppover Finnmyra og til Nydammen. Derfra fremover til Ilhaugen igjen. Jeg husker skiene ble smurt etter alle kunstens regler, men det hjelp lite når skiene var så mye bredere enn sporet. Det hele ble en traumatisk opplevelse, og jeg tror ikke jeg gikk flere skirenn annet enn på skolen.

Det samme jordet var utgangspunktet for søndagsturene. Alle fedre på Ilhaugen tok med barna på skitur på søndagene. Løypa gikk da fra Ilhaugen, over Nydammen og opp til Setervatnet, der de med de minste barna laget hopp og slalomløyper på jordene mellom Setran og Setervatnet. Barna lekte i bakkene mens de voksne tok en hvil i bakken. De med litt større barn gikk videre fra Setervatnet og over til Djupsjøen, før turen gikk samme veien hjem igjen og til søndagsmiddagen.

Dette var en tid da vi ikke hadde solkrem. Vasselin og Nivea var det eneste tilgjengelige. Disse beskyttet ikke stort mot UV stråler, og jeg husker at etter søndagsturene i februar når sola nådde ned i løypa opp til Setervatnet, da var nese og ører knallrøde og jeg fikk store blemmer bak ørene og nesen flasset av.

Jordene ved Hauja var vår faste lekeplass hele vinteren. Etter skoletid møttes vi ungene i ”øya” og laget hoppbakker og slalomløyper. Vi skulle jo bli Stein Eriksen, eller Toralf Engan, ja enkelte var moderne og hadde utenlandske forbilder som Reknagel.

Vi bygde ofte 3 hoppbakker med forskjellig størrelser. Vi største guttene hoppet i den store bakken, men vi bygde bakker for de minste også. Dett var ikke nødvendigvis for å være snille, men da slapp vi at de minste ødela storbakken, med for mange fall. Et fall laget ofte store hull i bakken, og det ble litt arbeid med å fylle de med snø og få det jevnt igjen.

Hopptreningen foregikk fra vi kom fra skolen og til det ble mørkt, og jeg husker flere ganger nå jeg kom inn, da måtte jeg sitte ved ovnen for å tine opp beksømskoene slik at jeg fikk dem av føttene.

Det er rart hvordan verden har forandret seg! I dag er det ingen som går på ski hvis løypene ikke er kjørt opp i en 7-8 meter bred trase, eller skal det kjøres slalåm så må ungene først kjøres til Vassflellet eller Oppdal, og så må det være en heis som drar dem opp bakkene, så kan de i beste fall renne ned bakken selv.

Ja…ja, det er vel jeg og min egen generasjon som har vært med på å skape denne utviklingen, men jeg er helt sikker på at vi med den gamle modellen hadde det minst like moro, og vi fikk brukt kroppen mye. Det ble et mye bedre miljø og samhold blant oss barna. Vi lærte også at skulle vi få til noe så måtte vi samarbeide. Dette var en fin erfaring å ta med seg inn i det voksne livet.

Hauja med sine innbyggere var for meg som ung på Ilhaugen, en finn leke- og tumleplass som jeg har gode minner fra.