Kleivan eies i dag av Liv Aarstad og Jonvald Nikkinen som driver kurs- og konferansesenter der, samt tilbyr overnating for pilegrimer og andre som vil ha ei rimelig seng å sove i. Se: www.kleivanvekst.no

Hovedhuset er revet og det er bygd nytt hus, men det gamle uthuset står fortsatt og er ombygd om til overnattingssted. Det er bygd et nytt hus for kurs og konferanser, og det er bygd en trivelig grillplass og en stor lavvo.

Botanisk hage.

På 1960 tallet bodde Ola P Onsøien i Kleivan, og vi guttene på Ilhaugen var ofte innom Ola P for å se på hagen som han arbeidet med. Hagen ble utvidet år for år. Ola P plantet mange nye planter som få i Buvika hadde sett eller hørt om. Det kom folk fra store deler av Trøndelag for å se hagen i Kleivan, og ikke minst få avleggere, som Ola P ofte ga bort til de mange besøkende.

Det var nok Ola P som først plantet sembrafuru i Buvika, og i dag kan en se slike furuer i mange hager rundt om i bygda, og de fleste har nok sitt opphav i Kleivan. Ola P plantet også bambus og fikk den til å vokse, selv om dette er en plante som stort sett vokser i Asia.

Når vi stakk innom for å se hagen var Ola bestandig med oss rundt og fortalte om de forskjellige plantene, og han holdt lange foredrag om plantene og deres opphav, latinske og norske navn, samt hvordan de skulle stelles og i hvilket klima de trivdes best.

Ola P som guide.

Ola P hadde tidligere vært speiderleder og han tok oss med på mange spennende turer rundt om i Buvikmarka, og han lærte oss mye om fugler og dyr, og om hvordan vi kunne overleve i natturen uten mat. Han viste oss planter som var spiselige, og hvordan vi enkelt kunne lage oss overnattingshytter. (enkle gapahuk) Ola P fortalte oss mange rare og spennende historier, og vi trodde på de fleste.

Ola P var oppsynsmann for Buvik grunneierlag, og gikk rundt til alle fiskevannene for å kontrollere at alle som fisket hadde fiskekort. Vi slo gjerne følge med Ola P på disse turene som startet i Kleivan og gikk først til nedre Hundsvatn, så til øvre Hundsvatn, videre til Rognvatnet og Djupsjøen.

På  turer lærte Ola P oss navnene på de forskjellige stedene vi passert. Han viste oss det han mente var ferdselsveien mellom Oppdal, via Orkdalen og til Trondheim. Vi var nok litt tvilende til det han fortalte, men det er nettopp disse stiene som nå benevnes som pilegrimsleia, og som pilegrimene fra Oslo går når de er på vandring til Nidaros eller i dag Trondheim.

Ola P viste oss det han mente var dyregroper (fangstgroper) fra steinalderen, og han fant ofte fuglereir som han så viste oss nå vi var med på turene.

Ola P fortalte oss også om Gotfred hula i Seterbergene. Den historien var vi som vanlig litt skeptiske på, og måtte derfor forsøke å finne den omtalte hula. Uten at vi fortalte det til noen utforsket vi Seterbergene og fant til slutt den omtalte hula. Denne hula kommer jeg tilbake til om noen uker, i en egen omtale av Gotfred Rekkebo. Gotfredhula og historien rundt den har jeg aldri fortalt om til mine gutter, i redsel for at de skulle utforske Seterbergene på samme måte som oss. Det er et ikke helt ufarlig terreng, og det er fare for ras i hele området. Det bør heller ikke klatres der uten å ha erfaring og sikringsutstyr.

Ola P møtte jeg mange ganger etter at jeg selv bygde hus på Ilhaugen. Han gikk ned og opp fra Prixen for å handle og han la ofte turen innom postkontoret for å hente post eller kjøpe frimerker. Ola P var en ivrig frimerkesamler, og var bestandig på postkontoret de dagene det kom ut nye frimerker, for da skulle han kjøpe førstedagsstemplede frimerker. Jeg stoppet og tok han på når jeg så ham på disse turene, og vi pratet om alle verdens problemer, og fant nok løsninger på de fleste.

Ola P falt på en eller annen måte i loftstrappa, og ble hengende etter en fot i gelenderet. Slik hadde han mest sannsynlig hunget et par dager da en nabo kom og fant ham. Dette medførte flere komplikasjoner og Ola P døde noen dager senere.

Bernhard og Ragna.

En periode bodde Bernhard Fjellvær og Ragna Skogen i (kårstua) i Kleivan. Barnhard var min gammelonkel, og Ragna var mor til Erling Skogen. Dette paret var nok de snilleste menneskene jeg noen gang har møtt. Bestandig blide, hjelpsomme og gjestfrie.

Jeg husker de hadde juletreet stående ferdigpyntet fra ei jul og helt til neste jul, og det var like grønt etter et år inne i stua.

Bernhard var pensjonert etter mange år i Piene mølla. Ragna vet jeg ikke hva hadde jobbet med, men jeg husker hun var rundt i bygda og hjalp til med slakting, baking og hun var ofte ”hushjelp” når bygdas fruer var på stiftelsen for å føde, eller de var på husmorferie.

Bernhard og Ragna var med som voksne hjelpere ei påske da vi 4 eller 5 gutter var med Andres Hammer  oppe i Stugardshytta. Vi guttene gikk på ski, bygde hoppbakker og konkurrerte som Toralf Engan og Lars Grini om dagene. Bernhard og Ragna sørget for mat og tørking av klær, og om kveldene var de med og spilte kinasjakk og amerikaner.