Å fremsnakke betyr etter det jeg har funnet ut, å snakke pent om en person, foran denne personen, eller til en person som fortjener det.

Jeg skrev noen linjer om Kjell Berg for noen år siden, og det var ment som fremsnakking. Dessverre døde Kjell før jeg fikk lagt dette ut på nett, og ”skrivet” har siden blitt liggende på min PC.

Jeg hår fått flere mailer som etterlyser mere ”framsnakking” på buvikportalen.net, og jeg har derfor funnet frem det jeg skrev om Kjell, og jeg legger dette ut som fremsnakking, slik det var tenkt den gang, selv om Kjell er gått bort og ikke kan lese dette selv. Jeg har selvfølgelig skrevet om det hele og tilpasset det situasjonen etter Kjells bortgang.

Kjell møtte jeg første gang tidlig på 80 tallet da han drev som travtrener og kusk. Han leide stall hos Einar Snøfugl, og trente hestene etter veiene på Ilhaugen.

Den gang ble jeg ikke kjent med Kjell, da jeg ikke hadde noen kontakt med ”travmiljøet” i Buvika. Vi bare møtte de gangene jeg stoppet for å snakke med Einar og de jeg kjente i Hauja.

I 1985 hadde jeg min første sesong som lagleder for et miniputtlag og spilte selv litt på Buviks seniorlag (6. divisjon tror jeg), da møtte jeg Kjell igjen, men uten at vi fikk noe nær kontakt.

I 1990 eller 91 ble jeg valg inn i fotballstyret, og ble da en del av arrangement staben for Krokus cup. Da fikk jeg muligheten til å bli kjent med Kjell Berg, og han er nok den personen i idrettsmiljøet i Buvika jeg fikk størst respekt for. Respekten fikk jeg først og fremst på grunn av måten Kjell var på som person, blid, trivelig, ærlig og rettferdig.

Kjell var en sterk personlighet, og hadde klare meninger om hvordan ting burde være i Buvik IL og ikke minst i fotballavdelingen. Dette ga han klar beskjed til alle han diskuterte fotball med, og ikke minst på styre- og årsmøter. Det var ”klare ord for pengene”, rett på sak, og ikke noe utenomsnakk.

Jeg satt i fotballstyret i mange år, og det var flere kontroversielle saker som var oppe til behandling, ikke minst en del saker som ble omtalt i media. I forbindelse med slike saker fikk jeg flere ganger telefon fra Kjell med skryt hvis han var enig og mente at dette måtte vi få igjennom, men også klare meldinger hvis han hadde et annet syn på saken. Jeg må føye til at vi stort sett var enige, og jeg lærte meg etter hvert at det var lurt å ta opp sakene med Kjell før jeg selv tok et klart standpunkt, han hadde tross alt lengre erfaring en meg.

Utover i 1990 årene ble Kjell en fast del av arrangementstaben for Krokus cup, og når vi dro i gang Buvik cup ble Kjell selvfølgelig en del av den staben også, og ikke en eneste gang hendte det at han ikke kom til rett tid, og det var aldri nødvendig med instrukser til Kjell. Han visste hva som var hans oppgave, og det var aldri nødvendig å sjekke om det han hadde ansvaret for var ordnet.

Her må nevnes at Kjell var den som dro i gang igjen fotballavdelinga i Buvik IL, etter at denne i mange år hadde ligget nede. Kjell var også den som sammen med fotballstyret starte Krokus cupen.

I 2006 satt jeg som daglig leder i fotballavdelingen, og fikk ansvaret for å skaffe folk til dugnaden med å legge kunstgressbanen. Jeg ringte selvfølgelig til Kjell, og fikk med en gang ja, og jeg fikk klar beskjed om hvilke dager han kunne være med, og når han kanskje, kunne komme. Kjell jobbet da noen dager i uken for UCO på Øysand, og var med å legge kunstgressbanen de dagene han ikke jobbet.

Etter at jeg trakk meg som økonomisk leder og lagleder for seniorlaget ble jeg og Kjell stående sammen på alle seniorkampene på Buvik Stadion. Vi møtte som regel opp i god tid for å se på oppvarmingen, og ikke minst for å diskutere spillerne, laguttak, trenerne og resultatene.

Kom ikke Kjell måtte jeg ringe for å høre om det var noe galt, eller om han hadde gjemt kampen. Glemt den hadde han aldri, men det var selvfølgelig ting i livet hans som var viktigere enn fotball. Familien gikk foran alt for Kjell. Trenge de hjelp, eller var det bursdager eller andre ting, så hadde dette selvfølgelig førsteprioritet.

Kjell så etter hvert at det skortet litt på vedlikeholdet på og rundt fotballbanene, og ringte rundt og kontaktet flere personer som han trodde ville være med på dugnad for å få gjort noe med dette. Tirsdagsgjengen ble dannet og Kjell var selvfølgelig den ubestridte leder og organisator.

Jeg intervjuet Kjell et par ganger både for Trønderbladet og Skaunnytt i forbindelse med hans engasjement for fotballen i Buvika, og en av disse gangene fortalte han om da han fikk hjerteinfarkt første gangen.

Det var samme dagen han skulle i bursdag til en i nær familie. Han dro til legen i Børsa for han hadde vondt i brystet. Legen mente dette kunne være et infarkt og ville sende ham til St.Olav for utredning. Kjell ville ikke det, han skulle i bursdag først, og slik ble det.  Men Kjell måtte skrive under en erklæring hos legen på at han gjorde dette på eget ansvar. Kjell feiret bursdagen, og dagen etter ble han lagt inn og operert for infarkt.

Jeg forsøkte flere ganger å si at han måtte våre snill med seg selv, og ta mer hensyn til helsen, for både Buvik fotball og ikke minst familien hadde bruk for han, og ville gjerne beholde ham i mange år. Det kommenterte han aldri, men bare smilte.

Jeg savner stundene vi hadde sammen før og under fotballkampene, og ikke minst samarbeidet under Krokus- og Buvik cupene. Og selvfølgelig alle stundene vi hadde på Buvik kaffe der vi diskuterte og løste alle verden problemer.

Etter Kjells bortgang er jeg på Kjells gravsted om våren når Krokus cupen sparkes i gang. Jeg tenner lys og minnes en god fotballvenn og hedersmann.

‍