Dette var det opprinnelige huset på «farmen» Huset ble flyttet etter krigen og står nå litt lenger nord. (til venstre på dette bildet)

Bilde er tatt fra sør, og viser eiendommen til Ingerborg Langmo i bakgrunnen, og bak skogen kan vi skimte «Myrabanen».

I dag har «Farmen» adressen: Skogaromveien 32, og eies av May Leimbrock

I følge Norges bebyggelse var det Ingebrikt Onsøien som bygde husene på farmen, og det var hans familie som bodde her i min barndom. Husene ble solgt til Familien Leimbrock tidlig på 1980 tallet.

Navnet Farmen kom nok av at det lå en revefarm der en gang i tiden, men denne var borte da jeg vokste opp på Ilhaugen. Huset var også flyttet litt på, dette skjedde trolig på slutten av 1940 årene eller tidlig på 1950 tallet.

Jeg har mange gode minner fra farmen. Det første jeg husker er at Per Bjarne vant en moped. Dette var nok rundt 1960, og jeg husker at Ola P var på plass og tok bilde av en glad vinner, og en litt misunnelig kamerat. Per var for ung til å kjøre moped, så den ble nok solgt, og pengene satt på bok.

Farmen ble etter hvert utgangspunktet for mange spennende ekspedisjoner. Derfra dro vi på fisketurer til Nydammen, Djupsjøen og Hundsvatnet, eller vi dro for å utforske gammelsaga som sto der Skogaromveien krysser Finnmyrveien.

Gammelsaga.

På og rundt saga var det mye spennende, og ikke minst det var moro å hoppe i sagflisdungene på utsiden av saga. Sagflisa lå i en lang skråning, og tok vi fart på toppen kunne vi hoppe både 7 og 8 meter, kanskje lenger? Sagflisdungen var så stor og dyp at vi ofte ble stående fast og måtte grave oss løs.

Inne på saga og under den var det ofte fugle reir. Spurv, linerle og forskjellige troster fostret opp ungene sine der, og disse måtte vi guttene studere. Fra tidlig på våren fulgte vi med på utviklinga fra reirbygginga startet, til det ble lagt egg, og ungene forlot reiret. Det var nok denne tiden og disse opplevelsene som gjorde at jeg fortsatt har stor glede av å studere og følge med  på alt fugleliv både på Ilhaugen og i Gaulosen.

Utedoen.

På 1960 tallet hadde de fleste husene på Ilhaugen utedo, Det var det også på farmen. Jeg husker når vi måtte på do, etter mørkets frembrudd. Det var så skummelt at vi måtte følge hverandre.Doen var plassert inne i uthuset som sto helt inn til skogen. Det var for meg en av de skumleste plassene jeg kunne gå til etter mørkets frembrudd. Det knirket i både vegger og gulv, og grantrærne som sto bak uthuset, de skrapte og slo mot treverket. Vi så og hørte nok mange spøkelser og andre skumle ting når vi måtte dit på kvelden.

T-Forden.

Ingebrikt hadde en gammel T-Ford parkert ved uthuset, og denne ble det lekt mye i og med. Vi skulle jo bli sjåfører, så vi satt i førersetet og lekte at vi kjørte, og vi utforsket og skrudde nok litt på motoren. Når vi ble litt eldre oppdaget vi at setene var laget av noe som lignet tobakk, og vi måtte selvfølgelig forsøke å røyke dette. Jeg husker ikke hvordan dette smakte, men flere av oss ble svimle av røykingen, og vi fikk noen kraftige hostfauker. Jeg er i ettertid litt forundret over at vi begynte å røyke vanlig tobakk etter denne opplevelsen.

Snekkerbua.

I uthuset på farmen var det ei snekkerbu med høvelbenk og masse utstyr og verktøy. Der laget vi forskjell ”våpen” lik de vi så på TV’n. Dette var midt på 60 tallet og vi så forskjellige TV-serier som jeg ikke husker navnet på, men Robin Hood i Sherwoodskogen var nok den mest populære. Riddere som brukte sverd og pil å bue gikk igjen i flere av seriene.

Vi laget i alle fall store fine sverd fra materialer vi fant på saga, og buene ble laget av einer. Pilene var det som vi brukte lengst tid på. De skulle være ca 1 meter lang, og måtte være rette, slik at de gikk godt og kunne treffe blinker. Pilene ble ofte utstyr med en spiker i spissen. Denne spikeren gjorde at pilene ble stående fast i trær og vegger når vi brukte dem som blink. En og annen trost og skjære ble nok litt skremt når vi forsøkte å treffe dem, men jeg husker ikke at vi noen gang skøt på hverandre.

Spretterter og sverd.

Vi laget også laget noen spretterter i snekkerbua. De ble tvinnet sammen av streng, men de beste ble laget av treverk. En kløvd bjørk eller rogn med passe tykkelse ble smidd til i passelig størrelse. Så var vi hjemme og ”lånte” noen strikk, til de største ble det brukt syltestrikk. I de store sprettertene ble runde steiner brukt som ammunisjon. I de små brukte vi ”kjeng”. Kjeng var buede spikere ”formet som en U”. Disse kjengene ble opprinnelig brukt til å feste nettinggjerder med, men vi brukte dem som ammunisjon i sprettertene

Vi ble ganske treffsikre med disse sprettertene, og kunne treffe blikkbokser på 20 meters avstand, men det ble nok forsøkt ”skutt” på forskjellige andre blinker, på mye lenger avstand, og det gikk nok noen vindusruter. Jeg tror ingen av oss ble tatt for de vindusrutene, men samvittigheten gjorde nok at vi etter hvert la bort sprettertene.

Sverdene vi laget ble det lekt mye med, og vi delte opp i lag. Disse lagene skulle forsvare hvert sitt område, og vi angrep områdene til hverandre. Sverdene var tunge og lange og gjerne spisse på tuppen. VI lærte fra ridderne på Tv hvordan kampene skulle utkjempes, og det var rart det ikke oppsto alvorlige skader, for det kunne gå ganske tøft for seg i disse kampene. Den eneste skaden jeg husker, var et par fortenner som røk, da en av oss sprang på ei klessnor som han ikke så i mørket.

Loftet i uthuset på farmen var en yndet lekeplass. Her var det mange gjemmeplasser når vi lekte gjemsel. På loftet var det også gjemt unna mye rart. Det sto en kasse med lås, og den måtte vi selvfølgelig utforske. Låsen ble dirket opp, og den inneholdt et mausergevær. Geværet var fult av støv og skitt, men ellers så det bra ut. Vi forsøkt å pusse mauseren, men fant ikke noe egnet utstyr, den ble derfor lagt på plass igjen

Skytterbanen på Reitan.

På søndagene var det skyting med salongrifler på skytebanen på ”Reita”. (Reitan ligger i storsvingen nedenfor Snøfugl gård) Ingebrikt var en ivrig skytter og vi fulgte med til Reitan der vi var ivrige tilskuere og lærte hvordan våpen skulle behandles, og vi fikk en inngående opplæring i sikkerhetsrutinene når våpen og ammunisjon skulle behandles.

Fra skytterbanen husker jeg ”Gammel Martin” som var fast anviser på skytterbanen. Han skjøt aldri selv, men sto i skyttergrava og anviste. Vi guttene fikk bli med ham for å lære anvisningen og hjelpe man med å klistre over hullene i skivene. Han mente det var bra at noen lærte å anvise i tilfelle han ble forhindret fra å komme en søndag. Jeg husker bare en gang at dette skjedde, og det var søndagen etter at noen skjøt i anviserspaken hans mens han anviste. Da kastet han spaken og gikk hjem, og var skikkelig fornermet.

Mellom skyterundene på Reitan var det kaffepause der skytterne slappet av og spilte 10 øres 5 kort. Det var høy stemning, og latter når karene lurte hverandre.

Mauseren.

Det var nok etter ei helg på Reitan at vi fant frem Mauseren igjen og prøveskaut den. Vi var nok klare over farene med å skyte med et gammelt gevær fullt av støv og skitt, men utforskertrangen overvant nok redselen for hva som kunne skje.

Jeg husker vi diskuterte lenge hvem som skulle skyte, men ingen var modige nok, heldigvis. Det endte opp med at vi bandt fast geværet i vindusåpningen og la en madrass eller pledd over det. Så festet vi en hyssing i avtrekkeren og ladet våpenet. Pipa som stakk ut pekte mot Djupdalsveien. Den gangen var det lite ferdsel på den veien, og dette var den tiden på dagen da alle mannfolka på Ilhaugen var på jobb. Det var nok planlagt, for ellers ville vi nok blitt avslørt.

VI trakk i hyssingen, og det smalt, det smalt noe så forferdelig, og støvstyen sto ut av løpet og vinduet på snekkerbua. Vi sprang og gjemte oss i tilfelle noen kom for å undersøke, men heldigvis, ingen kom for å undersøke hvor smellen kom fra.

Jeg sitter å tenker på hvilken oppstandelse det hadde blitt på Ilhaugen i dag, med spretterter, piler med spiker i spissen og skytevåpen. Mest sannsynlig storutrykning og fult bevæpnet politi?

Ja-ja, dette er snart 50 år siden, og morsomme barndomsminner, og kanskje husker jeg feil også?